Los Ajaches

Vi begynner ruten vår i landsbyen Femés, som ligger øverst i dalen ved samme navn. Beliggenheten skyldes to ting: Fra observasjonsposten i Femés kan man se utover flatlandet og kysten, og slik fungerte det som en vaktposisjon med tanke på angrep fra maurerpirater. Samtidig kunne man bruke utnytte jordområdene nedstrøms til jordbruk, ved å gjøre dem til såkalte "enarenados", åkre som ble dekt med vulkansk småstein for å holde på fuktigheten og hjelpe plantene å vokse.

I skaret over Femés viser spor etter geiter at vi er på vei inn i fedriftområder. For føttene våre ser vi Higuera-elvedalen, som er formet som en U med et flatt elveleie og jevne dalsider som er tegn på den kraftige erosjonen stedet har gjennomgått. Dette skjedde spesielt i tidligere tider da øyen var mer utsatt for regn som kunne slipe ned landskapsformene.

Vi passerer gjennom et skar mellom de to viktigste toppene i Los Ajaches, Pico Redondo og Pico de la Aceituna. Dette massivet har en alder som er anslått til omkring femten millioner år, og herfra vil vi bevege oss gjennom et område der det ikke har vært nylig vulkansk aktivitet. Derfor er erosjon den viktigste landskapsformende faktoren, hvilket betyr at vi skal få oppleve et landskap med mykere linjer enn vi finner ellers på øyen.

Dette er punktet der vi forlater utsikten over den store Rubicón-sletten, med vulkanen Montaña Colorada helt sørvest på øyen. Vi tar fatt på turen gjennom de gamle elvedalene. Den første av dem har navnet La Casita, der vi kan se rester av grøfter i elveleiet. Disse ble brukt å utnytte sporadisk vannføring i elveleiet til jordbruk. Grøftene er del av et system som består i å avgrense åkre med små, lett skrånende jordvoller som fylles med vann når det regner, og deretter bruke dette til vanning.

Denne elvedalen er en av massivets største, med et bredt, velutviklet elveleie. Det mest interessante er noe som vokser i den sandholdige grunnen i elveleiet, nemlig en merkverdig grønnsak som ligner på dvergmeloner, og som er en stedegen art på Kanariøyene.

Denne elvedalen kalles Barranco de Las Pilas – på norsk: Haugdalen – på grunn av gruvedriften som foregikk i et paleontologisk funnsted, en strand og fossiliserte sanddyner som ligger langs vår rute. Vi legger merke til en lysegul farge på vannet og de mange utskårne blokkene som ligger langs stien.

Denne typen hevede strender kan ha to typer opphav: enten variasjoner i havnivået, eller tektoniske bevegelser som har løftet dem opp. Dette stedet ligger vel 50 meter over det nåværende havnivået.

Vi befinner oss nå i et område med arkeologiske rester på overflaten som er tilskrevet urinnvånerne på Lanzarote, de såkalte majos. I steinhaugene som markerer stedet der disse urinnvånerne var mest aktive, har man funnet rester av steinindustri, keramikk og bein, inkludert rester av sjødyr som kan stamme fra sanking av sjømat ved kysten.

Denne rekken av viker med strender med hvit sand av organisk opphav er et av de vakreste kystlandskapene på øyen. Her gjelder det å benytte sjansen til å ta seg et bad før den siste etappen av fotturen. Dessuten finnes det barer der du kan puste ut og gjenopprette væskebalansen.

 Disse strendenes uberørte preg skyldes at de er del av et vernet område. De utgjør et veldig trivelig kystområde der deler av den typiske kystvegetasjonen er bevart og man kan nyte et virkelig naturlig landskap.

Dette lille juvet skjuler et arkeologisk område av unik verdi. Det dreier seg om restene av den første europeiske bosetningen på Kanariøyene. Det er spesielt verdt å legge merke til brønnene som ble brukt i det 14. århundre av normannerne som begynte prosessen med kolonisering av Kanariøyene som ble fullført nesten et århundre senere.  Dette er altså det første sted europeerne slo seg ned, San Marcial del Rubicón.

I neste vik finnes det et annet kulturhistorisk element av interesse. Det dreier seg om en kalkovn der man utnyttet kalkforekomstene på kystslettene ved stranden.

Denne lille militærfestningen er kjent både som Las Coloradas-borgen og Águila-borgen, og stammer fra det 18. århundre. Den ble bygget i 1741 for å forsvare sørsiden av øyen mot maurerpirater som stadig kom på tokt til Lanzarote fra de fjerne kystene i Afrika.  I 1769 måtte den gjenoppbygges fordi det ble hardt skadet under et sjørøvertokt. Siden da har det bevart sin runde form med inngang via en forhøyet gangbro.

Stien slutter i kysttettstedet Playa Blanca, som i løpet av de siste årene i det 20. århundre forvandlet seg fra en liten, malerisk fiskerlandsby til et av de viktigste turiststedene på Lanzarote. Tross alle endringene har gatene i sentrum av landsbyen og stranden bevart mye av sjarmen den hadde før turismen gjorde sitt inntog.