Camino de Jinama

Denne bygningen, som står foran Candelaria-kirken, fungerte som det første rådhuset i Frontera på begynnelsen av det 20. århundre. Frontera ble den andre kommunen på El Hierro i 1912. Inntil da hadde alle offentlige institusjoner vært plassert i Valverde.

Vis-à-vis denne bygningen, som nå er en bar, står Candelaria-kirken. Det som er mest verdt å merke seg ved dette gudshuset, er det atskilte klokketårnet. Det står på den lille vulkankjeglen Joapira-fjellet, på baksiden av kirken. Camino de Jinama begynner her med en vel fem hundre meter lang første etappe på asfaltert vei.

De tradisjonelle boligene på El Hierro hadde nakne steinvegger. Kalking var en luksus som de færreste av familiene kunne tillate seg. Faktisk pleide gulvene å være laget av stampet jord med kumøkk.

Derfor fikk det første kalkede huset i Golfo-dalen en spesiell status, og navnet La Casa Blanca – det hvite hus – har blitt hengende ved siden 1873. Det er en del av husgruppen Los Corchos, og er lett å legge merke til i landskapet. De hvite veggene kan til og med ses fra sjøen. I våre dager vekker ikke huset like mye oppsikt, men det står fortsatt som et symbol på den strenge verdigheten i øyens tradisjonelle landlige byggeskikk.

Eiendommen ved navn El Pino er oppkalt etter en spesiell furu (pino). Gården driver med vinproduksjon, og vinrankene strekker seg helt til eiendommens grense til allmenn utmark.  Furuen skiller seg ut på flere måter enn ved sin høyde. Den ligger nemlig utenfor sitt naturlige vekstområde, som her på øyen generelt er på sørsiden av fjelltoppen. Denne furuen, i likhet med andre i fjellsiden, stammer fra frø som faller til jorden – og spirer – i avføringen til de ville duene som flyr over området.

I dette området sto faktisk en av de fem grindene som ble lukket om natten. Hensikten ved disse grindene var å hindre dyr i å komme inn i åkrene, ettersom det gikk dyr i den allmenne utmarken, spesielt griser. Grinden er borte, men vi kan fremdeles se hvor grensen mellom privat eiendom og allmenn utmark gikk.

Denne steinen ved siden av stien ligner et alter, både på grunn av den rektangulære formen og trappeformene, og på grunn av trekorset oppå. På siden kan vi dessuten se et stort kors som er hogget inn i steinen.

Denne religiøse symbolikken er knyttet til steinens funksjon som hvilested for de døde. I gamle dager måtte folk som døde i El Golfo fraktes til Valverde for å gravlegges. Dette foregikk frem til midten av det 19. århundre.   Denne steinen var et sted der gravfølgene kunne sette fra seg den avdøde og ta en hvil før de tok fatt på fjellene.

Vi befinner oss ved siden av juvet der steinbruddet La Helechera befinner seg. Derfra hentet man ut rød tuffstein som ble brukt i hjørnene i mange bygninger i El Golfo, blant annet Candelaria-kirken. Å ta med en stein til konstruksjonen av gudshuset var en plikt for de gudfryktige som gikk langs denne veien.

Vi kan beundre et flott eksemplar av det kanariske laurbærtreet (barbusano), som forteller oss at vi er i ferd med å bevege oss inn i den såkalte termofile fuktige skogen i El Hierros laurbærskoger.  Det vokser rikelig med kanariske laurbærtrær her, sammen med kanarikristtorn og andre buskvekster. Denne typen skog kalles også tørr laurbærskog, ettersom den klarer seg med mindre fuktighet enn de mer utviklede områdene med laurbærskog.

Dette eksemplaret av trearten mocan som står i veikanten, markerte et av få hvilesteder langs ruten, ettersom ruten ikke er så bratt her. Treet har vokst på en måte som gjorde det perfekt for å surre grisene til røttene på vei mellom dalen og fjellet. Hvis vi ser nøye etter kan vi fremdeles se merkene etter støttenner. I gamle dager fantes det nemlig en egen svart griserase på El Hierro som hadde ganske velutviklede hjørnetenner. Denne rasen er nå forsvunnet fra øyen.

Siden griser er litt skvetne av seg, flyttet man dem ofte om natten for at de ikke skulle legge merke til hvor bratt det var utenfor stien og dermed unngå ulykker.

Denne digre steinen som ligger midt i veien er resultatet av et ras. Oppå den står det et kors, Det har gitt stedet navnet, som betyr Munkekorset. Ifølge tradisjonen er det til minne om en munk som kom ut for en rasulykke.

Steinen midt i veien minner oss om at rutene i klippevegger som denne i Jinama er utsatte for ras. Spesielt dager med mye vind eller regn kan veien bli farlig.

Mocan-trærne i Jinama er blant de flotteste eksemplarene som finnes. De ledsager vandrerne hele veien, men få av dem kan måle seg med dette eksemplaret. Størrelsen, bladverket og alderen gjør dette til et godt sted å søke ly, så det har gjort seg fortjent til navnet Mocán de la Sombra – Skyggemocanen.

Mocán de la Sombra var dessuten knyttet til mariakulten. I et hulrom i stammen sto det i sin tid et relieff av jomfrufiguren Virgen de la Concepción som forbipasserende kunne tilbe.  Dette mariabildet ble i en periode til og med viet en egen fest langs veien, blant annet med dansere.

Naturlig utsiktspunkt over El Golfo. Herfra plystret og ropte man for å varsle at man var på vei, og for eksempel at det var tid for å tilberede maten, eller at man var i god behold. Siden det ikke fantes kunstig støy i gamle dager, kunne man høre stemmer mye lengre borte fra. Man brukte også horn av sneglehus, og hver familie hadde sitt eget signal.

Stedet ble også brukt til såkalt «margareo», som var noe man gjorde når et esel døde eller ble slaktet. Ungdommer gjorde «margareo» ved å tilskrive deler av eselet til personer de hadde noe utestående med. Det var en form for spydig kritikk i form av rop i natten som fungerte som en slags sosial lufteventil i det som var små og tette samfunn.

Navnet på dette stedet betyr Jomfruens hvilested. Jinama har også en rolle i den viktigste folkefesten på El Hierro, La Bajada de la Virgen de los Reyes, som går ut på at en jomfrufigur tas med på pilegrimsvandring til landsbyene på øyen.

Dette skjer hvert fjerde år. Jomfrufiguren, La Virgen de los Reyes, besøker Jinama etter å ha kommet til Valle del Golfo gjennom Los Roquillos-tunnelen. Den tradisjonelle ruten Camino de la Peña anses for å være for farlig.

Opptil 500 personer kan være med jomfrufiguren. Det store følget har siden 1989 hatt fast stoppested på dette punktet.  Slik holder de i live et av de tradisjonelle bruksområdene for denne veien, som i våre dager først og fremst er en perle blant El Hierros turmuligheter.

Denne hulen ved veien skjuler steiner med avrundede former som ligner på fatene som brukes til å lagre vin. Disse tønnene kalles «pipas» her på øyene, og derfor har hulen fått navnet Cueva de las Pipas – Tønnenes hule. «Pipa» er dessuten en mye brukt målenhet i kanarisk jordbruk, der man vanner med «pipas», som tilsvarer ca. 450 liter.

Stedet har dessuten en viss betydning fordi dette var et møtested på halvveien, der eselet kunne hvile. Her fortalte den som var på vei oppover den som var på vei nedover hvordan det sto til nede i dalen, og omvendt.

«Letime» er et ord som kom inn kastiljansk fra de gamle kanariernes språk, og betyr høyt stup eller klippevegg. Det er kanten på en svært høy fjellvegg eller av et stup. I Isora finnes det en «letime» som markeres av formasjonen «Cuchillo de Jinama», kronen på en vulkansk voll som viser veien til stien som snirkler seg langs det bratte fjellet. Dette er en skikkelig landskapsperle som vi kan se fra begynnelsen av veien i Joapira.

Det var vanlig å be om velsignelse hos en jomfru eller en helgen når man tok fatt på en av disse veiene mellom lavlandet og høylandet. Ved de tre viktigste veiene – Tibataje, San Salvador og Jinama – står det kapeller ved begynnelsen av nedstigningen. Der kunne man be om velsignelse før nedstigningen eller takke for hjelpen etter oppstigningen. I Jinama er kapellet viet Virgen de la Caridad – Nestekjærlighetens jomfru. Det lille gudshuset stammer fra 1924 og ble bygget med bidrag fra beboerne i San Andrés og Isora, og dessuten utvandrere til Cuba. 

«La Tierra que Suena» betyr «landet som lyder», og det er navnet folket på El Hierro har gitt denne delen av høysletten Nisdafe. Navnet skyldes et merkelig vulkansk fenomen. I denne nordlige delen av høysletten gav nok utbruddene til San Andrés-vulkanene fra seg store mengder med flytende masse og gass, noe som skapte rørformasjoner og hulrom få meter under jordoverflaten.

Når man red over dette området gav jorden gjenlyd akkurat som en tromme, og derav kommer det merkverdige navnet «jorden som lyder». Navnet er over tre hundre år gammelt, for det ble nevnt allerede i Bartolomé García del Castillos fortellinger fra El Hierro. Det har altså overlevd helt til våre dager, og gir stedet et litt magisk preg.