«Salto del pastor», eller «gjetersprang» på norsk, er en unik fremkomstteknikk som har fått offisiell status som kulturarv av kanariske myndigheter. Det dreier seg om en sportslig aktivitet med røtter helt tilbake til de første innbyggerne på øygruppen. De brukte teknikken til å bevege seg raskt og lett i ulendt terreng ved hjelp av en lang trestav. Mange gjetere bruker denne teknikken den dag i dag, og i tillegg finnes det grupper som driver med det for sportens skyld.
Et viktig verktøy for gjeterne
De tidligste innbyggerne på Kanariøyene drev med fedrift, og det var viktig for dem å følge godt med på dyreflokkene. Ved hjelp av en stav på mellom 2 og 4 meter kunne gjeterne bevege seg rundt i de bratte fjellene og juvene like fort som geitene.
Disse ferdighetene forundret og imponerte conquistadorene og krønikeforfatterne deres. På 1800-tallet, da øygruppen begynte å tiltrekke seg turister og reiselitteratur ble en populær sjanger i Europa, ble de særpregede tradisjonene på Kanariøyene ofte nevnt.
Oppmerksomhet rundt kanariske tradisjoner i andre kulturer
Mange av de europeiske reiseskildringene nevnte gjetersprang. Da engelskmannen Charles Edwardes overvar denne aktiviteten i 1888, uttalte han følgende: «bonden har alltid med seg lansen sin, en lang stav med spiss ende, for å kunne ta seg ned i de stupbratte juvene slik som på La Palma, en av de bratteste og mest ulendte øyene».
Teknikken forbløffet også forfatteren Olivia Stone, som skrev sin tids mest kjente reisebok om Kanariøyene. Hun la vekt på at det vanligvis ville vært umulig for en person å hoppe over steinene og knausene slik gjeterne kunne med stavene sine.
Stokk eller stav? Gjeterstavens mange navn
Gjetersprang er en teknikk som brukes på flere av øyene, men underlig nok har staven forskjellig navn på de hver av dem. Det nevnes i rapporten som la grunnlaget for erklæringen av gjetersprang som kulturarv: «lanza» på La Palma, «astia» på El Hierro, «asta» på La Gomera, «lanza», «palo» eller «regatón» på Tenerife, «garrote» på Gran Canaria og «lata» på Fuerteventura og Lanzarote. Et annet artig faktum er at den mest brukte tretypen er kanarifuru, og lengden på staven varierer etter terrenget på de ulike øyene.
I enden av staven festes en spiss metalltupp for at den skal få bedre grep. Dette med metalltuppen er relativt nytt. I gamle dager brukte man et stykke bein.
Hoppe som en ekte kanarier
Gjetersprang er en utbredt teknikk som brukes til å gjete husdyr på beite, men det har også en sportslig eller lekpreget side, og det arrangeres både sportsstevner og oppvisninger. Det holdes konkurranser for å finne den dyktigste gjeterspringeren med øvelser som «pasarse la lanza», «hacer la bandera» og «la vuelta del pastor», eller presisjonshopp som «el salto del enamorado» og «el salto de la moneda». Øvelsen som kanskje gjør sterkest inntrykk, er «el salto a regatón muerto», som består i å la seg falle fra en høyde på opptil det dobbelte av stavens lengde, uten at staven er i kontakt med bakken idet man hopper. I våre dager kalles gruppene som driver med gjetersprang for «jurrias», og de er organisert i Forbundet for kanarisk gjetersprang.